Ved ett-tiden en mandag får arbeiderne øye på den: Fiskebåten «Selma» kommer ut av havdisen. Uten «Selma» og dens fangst har de ingen jobb. Båten tøffer inn til kaia i Gamvik, fastland-Europas nordligste samfunn.

 

 

Smilene brer seg idet 25 år gamle Alex Kristinsson hopper ut av båten med singlet, kors rundt halsen og hodetørkle. Ute er det syv grader, men Kristinsson er varm. Noen ord utveksles på islandsk. Han tar tak i kranen og heiser opp kasse på kasse med fersk fisk. På noen minutter er den sortert og fordelt på forskjellige stasjoner i fiskemottaket. I løpet av en halvtime har de første torskene fått kappet av hodet, dratt ut innvollene, blitt delt i to, fått flådd skinnet og er lagt ferdig som benfrie fileter i iskasser.

 

«Kun linfisk, ingen trål»

– Nøkkelen til suksessen ligger i kvaliteten på fisken vår. Det merker de helt bort til Storbritannia og Amerika, sier daglig leder Rakel Jonsdottir i fiskeforedlingsbedriften Sædis.

For fire år siden startet to islandske fiskere bedriften i Norge. De var lei fiskeripolitikken i hjemlandet der stadig flere kvoter ble konsentrert på et fåtall fiskere. De så muligheter i Norge fordi landet har vært lite opptatt av foredling og kvaliteten på fisken som tas opp. Siden har bedriftens omsetning vokst mer enn 2500 prosent.

– Vi benytter kun fisk fra linfiske, vi tar ikke imot trålere. Det er mye dyrere for oss og gir oss mindre fisk men kundene våre har en helt annen bevissthet til kvalitet enn tidligere, forklarer Jonsdottir.

– Mye av suksessen har de på sjøen æren for. Fisken må legges i riktig temperatur med en gang i båten. Fisken vi mottar her har mellom null og én grader. Er den varmere, blir den myk og vanskelig å jobbe med, istemmer Gestur Magnusson, sjef på mottaket når de to eierne er på Island.

 

Mellom klokken to og fire hver dag dukker en lastebil fra Oslo opp i det forblåste fiskeværet. Den tar med seg iskassene, kjører tilbake til Oslo og sender varene videre med fly til Danmark, Storbritannia og USA. Opptil tre dager senere rulles filetene ut på fiskemarkedene i Grimsby i Storbritannia, og over hele USA. Den er fortsatt fersk, og høyt ettertraktet.

 

«Skiftet eier 20 ganger»

Kassadamen i den lokale kolonialen, mannen på tur med hunden og museumsbestyreren er alle enige i én ting: Islendingene har reddet fiskeværet.

– Ryktene sier at fiskefabrikken har skiftet eiere 20 ganger siden 1960-tallet, forteller leder Torstein Johnsrud på Gamvik Museum.

– Det er ikke noen tvil om at islendingene har reddet bygda. De har skjønt at det ikke går an å bare tenke kvantum. I Norge har man ikke hatt tradisjon for å tenke kvalitet, det har vært om å gjøre å få mest mulig fisk på land på kortest mulig tid, sier Johnsrud.

 

Museet han leder vitner om fordums storhet. Gamvik har siden 1700-tallet vært et av de viktigste fiskeværene lengst i nord. Ved annen verdenskrigs slutt bodde det flere enn 300 mennesker her. Samfunnet ble bygget opp etter krigen, men har vært i en nedadgående spiral siden slutten av 1960-tallet. Nå har folketallet økt fra 100 til over 140 takket være islendingene.

 

 

– Det har økt etter at de fikk sving på fiskebruket, sier Johnsrud.

 

Tilbake på fiskemottaket forbereder Alex Kristinsson seg på en ny tur ut med båten. Han kom til Norge fra Nord-Island grunnet lavere skatter og bedre jobbmuligheter, og var aldri i tvil om yrkesvalget.

– Det krever minst studier og lønnes best. På Island kan man begynne å jobbe som fisker som 14-åring. Det holder med en ukes sikkerhetskurs, sier Kristinsson.

Lenger inn i fabrikken står Kate Zaitseva ved fileteringsbåndet. 24-åringen fra Estland har bodd to år i Gamvik.

– Min kjæreste fra Latvia jobber også her på fabrikken, og vi ønsker å slå oss ned i Norge. Jeg har store planer her, sier Zaitseva.

Av de 35 arbeiderne på fiskemottaket er det flere nasjonaliteter: Island, Estland, Polen og Latvia. Islendingene har kjøpt opp det gamle og fallerte hotellet sentralt i havnen og gjort det om til leiligheter og soverom for arbeiderne. Kun én nordmann jobber på mottaket: 62-år gamle Trond Rask, født og oppvokst i Gamvik.

 

– Det var ingenting her før islendingene kom. Det hadde gått konkurs. Islendingene er arbeidsfolk, de har en annen arbeidsmoral enn nordmenn, sier Rask, og kjører avgårde i trucken som frakter fisk, hoder og innvoller fra stasjon til stasjon.

 

Tre dager var nok

Daglig leder Rakel Jonsdottir nikker anerkjennende bort mot Kristinsson.

– Alex og de andre fanger fisk når ingen andre er ute på sjøen.

Hun forteller at de hadde en ung nordmann som jobbet på fiskebåt. Det varte i tre dager så sluttet han.

 

– Han ville på en båt som var som et hotell eller lignende, sier Jonsdottir.

 

– Hva er grunnen til at det ikke er flere nordmenn som jobber på mottaket?

– Er du sikker på at du ønsker mitt svar på det, spør Jonsdottir.

– Det er bare å se på alle fiskemottak i Norge. Det jobber ingen nordmenn der, forklarer hun.